12.2.3 Begrensning i ansvaret for de tiltransporterte

Pkt. 12.2.3 er en snever, men praktisk svært viktig unntaksregel i tiltransportssystemet. Hovedregelen etter pkt. 12.2.1 og pkt. 12.2.2 er at Totalentreprenøren overtar ansvaret for den tiltransporterte entreprenørens ytelser. Funksjonen til pkt. 12.2.3 er å korrigere dette utgangspunktet i de tilfellene hvor misligholdet springer ut av økonomisk svikt hos den tiltransporterte, altså forhold som ligger nær Byggherrens opprinnelige valg av kontraktsmedhjelper.

Ordlyden må leses trinnvis. Uttrykket «svarer ikke» angir rettsvirkningen: Totalentreprenøren blir ansvarsfri innenfor bestemmelsens område. Vilkåret «skyldes» stiller krav til årsakssammenheng mellom kontraktsbruddet og økonomiforholdet. «Insolvens eller andre alvorlige økonomiske problemer» avgrenser hvilke økonomiske forhold som omfattes; dette er mer enn vanlig likviditetspress, men mindre enn et krav om formell konkurs i alle tilfeller. Til slutt kommer unntaket i unntaket: «med mindre totalentreprenøren forut for tiltransporten burde ha oppdaget» risikoen. Her flyttes risikoen tilbake til Totalentreprenøren dersom han før tiltransporten hadde tilstrekkelige signaler og likevel ikke reagerte.

I praksis betyr dette at pkt. 12.2.3 bygger på tre kumulative spørsmål: For det første om det foreligger kontraktsbrudd, for eksempel forsinket tegningsleveranse, mangelfull produksjon eller uteblitt bemanning. For det andre om kontraktsbruddet kan tilbakeføres til insolvens eller andre alvorlige økonomiske problemer hos den tiltransporterte. For det tredje om Totalentreprenøren før tiltransporten burde ha oppdaget risikoen for slikt mislighold. Bare når spørsmål to besvares ja og spørsmål tre besvares nei, slår ansvarsbegrensningen inn fullt.

Samspillet med pkt. 12.1.2 er sentralt. Dersom gjennomgang av kontrakten, befaringen eller mottatt dokumentasjon peker mot alvorlige økonomiske problemer, kan dette også være grunnlag for å nekte tiltransport. Samtidig kan dette være vanskelig å oppdage. Velger Totalentreprenøren likevel å akseptere uten forbehold og uten nødvendig varsling, øker risikoen for at han senere anses å ha «burde ha oppdaget» forholdet. Det partene bør gjøre er derfor å behandle økonomisignaler tidlig som både et tiltransportspørsmål (aksept/avslag) og et ansvarsspørsmål etter pkt. 12.2.3.

Det er også avgjørende å skille mellom grunnlag og oppgjør. Pkt. 12.2.3 regulerer grunnlaget for ansvar, altså om Byggherren i det hele tatt kan holde Totalentreprenøren ansvarlig for den aktuelle svikten. Oppgjørssiden følger av de alminnelige reglene: eksempelvis dagmulkt etter pkt. 40, eventuell erstatning for brudd på samordningsplikten etter pkt. 41, samt tid- og vederlagskonsekvenser etter pkt. 33 og pkt. 34. Hvis vilkårene i pkt. 12.2.3 er oppfylt, faller grunnlaget for dagmulkt/erstatning bort i den grad kravet bygger på økonomisk betinget mislighold hos den tiltransporterte.

Bestemmelsen krever konkret årsaksanalyse. Eksempelvis, dersom en sideentreprenør blir forsinket fordi nøkkelpersonell slutter etter alvorlige betalingsproblemer, eller at leverandører stopper kredittkjøp slik at materialer ikke kommer til byggeplassen, er årsakslenken ofte tydelig. Dersom forsinkelsen derimot skyldes både dårlig prosjekteringsstyring og økonomiske problemer, må man skille ut hvilken del av tapet som faktisk knytter seg til økonomisvikten. Et typisk tvistetema er nettopp blandede årsaksforhold, for eksempel når mangelfull fremdrift skyldes både svakt underlag fra prosjekterende og at den tiltransporterte mangler finansiering til tilstrekkelig mannskap, materialer osv.

Varsel- og fristregimet ligger ikke direkte i ordlyden i pkt. 12.2.3, men er likevel praktisk avgjørende. Totalentreprenøren bør varsle Byggherren uten ugrunnet opphold når han ser tegn til økonomisk begrunnet svikt som kan påvirke fremdrift, kostnader eller kvalitet. Selv om ansvarsbegrensningen kan gi vern, bør varselet angi hva som observeres, hvorfor forholdet antas økonomisk betinget, hvilke konsekvenser som ventes, og hvilke strakstiltak som foreslås. Tidlige og presise varsler reduserer risiko for etterfølgende bevistvil.

Bevis og dokumentasjon blir ofte avgjørende for utfallet. Totalentreprenøren bør sikre regnskapsnære indikatorer (for eksempel betalingsstans, skatte- og avgiftsrestanser, leverandørstopp), produksjonsdata (bemanning, fremdriftsavvik, mangellister) og referater, varselbrev, møtereferater, foto fra byggeplass. Byggherren vil på sin side ofte anføre at misligholdet skyldes ordinær driftsmessig svikt, ikke økonomiske problemer. Dokumentasjon må derfor knytte hendelsene til økonomiforholdet, ikke bare konstatere at arbeid er forsinket eller mangelfullt.

Et praktisk eksempel er ventilasjonsentreprisen i et skoleprosjekt: Den tiltransporterte mister kreditt hos sine leverandører pga. overhengende fare for konkurs og/eller insolvens, og får ikke utstyr levert i tide, noe som stopper innregulering og forsinker prøvedrift. Hvis Totalentreprenøren før tiltransporten ikke hadde konkrete faresignaler, vil Byggherren normalt bære denne risikoen etter pkt. 12.2.3. Et annet eksempel er at det før tiltransporten forelå tydelige indikasjoner på alvorlige betalingsproblemer i mottatt dokumentasjon, uten at Totalentreprenøren reagerte. Da kan ansvarsbegrensningen falle bort fordi han burde ha oppdaget risikoen.

Typiske tvister etter pkt. 12.2.3 gjelder særlig tre spørsmål: om terskelen for «alvorlige økonomiske problemer» er nådd, om det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom økonomiforholdet og misligholdet, og om Totalentreprenøren burde ha oppdaget risikoen før tiltransporten. Risikoplasseringen blir i praksis strengest mot den parten som har vært passiv i informasjonsinnhenting, varsling eller dokumentasjon.

Beslutningstre for pkt. 12.2.3

Åpne i full størrelse