31.2 Pålegg om tidsmessig omlegging, herunder forsering

Pkt. 31.2 handler i praksis om at Byggherren kan kreve høyere tempo eller endret rekkefølge i arbeidene når fremdriften må strammes inn. Bestemmelsen finnes for å gi prosjektet/Byggherren et styringsverktøy når tid er kritisk, samtidig som den setter grenser slik at Totalentreprenøren ikke tvinges til uforsvarlig produksjon.

Regelen må leses som en balanse der Byggherren får en rett til å pålegge tidsmessig omlegging og forsering, mens Totalentreprenøren får krav på vederlagsjustering for de merkostnadene dette faktisk medfører. Samtidig må begge parter holde seg innenfor rammen av forsvarlig fremdrift og praktisk gjennomførbarhet.

Hva pkt. 31.2 gir rett til

Bestemmelsen åpner for to typer pålegg fra Byggherren:

• at dagmulktsbelagte frister helt eller delvis holdes selv om Totalentreprenøren ellers ville hatt krav på fristforlengelse (første ledd), og
• at utførelsen legges om av samordningshensyn, inkludert forsering (annet ledd).

Når regelen bruker ordet "kan", betyr det at Byggherren har en valgrett. Når Byggherren først gir et gyldig pålegg innenfor rammene i pkt. 31.2 og pkt. 31.3, har Totalentreprenøren plikt til å gjennomføre.

Beslutningsdiagram for pålegg, grenser og rettsvirkninger

Åpne i full størrelse

Vilkår, rettsvirkning og risikoplassering

For første ledd (opprettholdelse av dagmulktbelagte tidsfrister) er kjernen:

• vilkår: Totalentreprenøren har allerede et krav på fristforlengelse.
• rettsvirkning: Byggherren kan likevel kreve at dagmulktsbelagt frist helt eller delvis blir stående; konsekvensen er at Totalentreprenøren må øke tempoet ved å sette på mer personell og maskiner, jobbe lengre dager osv.
• risiko/oppgjør: Totalentreprenøren må levere raskere, men har krav på økonomisk kompensasjon for tiltakene som faktisk er nødvendige.

For annet ledd (omlegging) er kjernen:

• vilkår: Samordningen i prosjektet krever mer omlegging enn det Totalentreprenøren må tåle vederlagsfritt etter pkt. 21.4.
• rettsvirkning: Byggherren kan pålegge omlegging av arbeidene/fremdriften, også forsering.
• risiko/oppgjør: Kostnaden flyttes til Byggherren gjennom endringsreglene.

Det er viktig å skille mellom grunnlag og oppgjør:

• grunnlag for krav følger av hjemmelen i pkt. 31.2 (og formkrav i pkt. 31.3).
• beregning av krav skjer etter reglene om frist og penger, typisk pkt. 33 og pkt. 34.

Tredje ledd setter reelle grenser

Pkt. 31.2 tredje ledd første setning er en tydelig begrensning av Totalentreprenørens plikt. Bestemmelsen betyr i praksis at plikten til å forsere eller legge om bare gjelder i den utstrekning tiltaket både:

• kan gjennomføres innenfor forsvarlig fremdrift, og
• er praktisk mulig uten urimelige oppofrelser for Totalentreprenøren.

Dette er ikke et "alt eller ingenting"-spørsmål. Plikten er delvis og betinget: Totalentreprenøren må gjennomføre den delen av pålegget som faktisk lar seg gjøre forsvarlig, men har ikke plikt til å gjennomføre den delen som passerer grensene i tredje ledd første setning.

To terskler/vilkår må vurderes konkret:

• forsvarlig fremdrift: Kvalitet, HMS, arbeidstidsregler og teknisk riktig utførelse må ivaretas.
• praktisk mulig uten urimelige oppofrelser: Ressurser må kunne skaffes på en realistisk måte uten urimelig belastning for Totalentreprenøren. Dersom det eksempelvis ikke er mulig å skaffe nødvendig nøkkelpersonell, spesialmaskiner eller kritiske leveranser på kort varsel, trekker det i retning av at pålegget ikke er praktisk mulig å gjennomføre fullt ut. Samtidig kan deler av pålegget ofte gjennomføres, mens resten må justeres.

Konsekvensen er derfor todelt:

• Byggherren kan ikke kreve full forsering "uansett" hvis dette bryter med grensene i tredje ledd første setning.
• Totalentreprenøren kan ikke avvise hele pålegget bare fordi det er stramt; han må normalt forsere eller omlegge så langt det lar seg gjøre innenfor grensene.

I praksis bør partene konkretisere hva som faktisk kan gjennomføres, aktivitet for aktivitet, i oppdatert fremdriftsplan:

• hvilke aktiviteter som kan komprimeres uten uforsvarlig gjennomføring,
• hvilke aktiviteter som er låst av tekniske, sikkerhetsmessige eller logistiske rammer,
• og hvilken tidskonsekvens som gjenstår for den delen som ikke lar seg forsere inn.

Når partene er uenige om hvor grensen går, blir dokumentasjon avgjørende: ressurstilgang, arbeidsgrunnlag, leveransetider, skiftopplegg, HMS-vurderinger og oppdaterte kritisk-linje-vurderinger. Den parten som kan dokumentere konkrete begrensninger og konkrete mulige tiltak, står normalt sterkest i en senere tvist.

Dagmulkt, frister og delvis fastholdelse

Pkt. 31.2 retter seg mot dagmulktsbelagte frister; Byggherren kan altså ikke etter bestemmelsen pålegge at de andre tidsfristene opprettholdes. I praksis er det ofte sluttfristen som er dagmulktbelagt og som kreves opprettholdt, men også andre dagmulktbelagte delfrister.

Pkt. 31.2 tredje ledd siste setning treffer en særskilt situasjon: Når krav til samordning etter annet ledd gjør at en dagmulktsbelagt frist flyttes til et tidligere tidspunkt, blir den nye fristen bare dagmulktsbelagt i den delen den faktisk kan nås ved forsering innenfor grensene i tredje ledd første setning. Det betyr i praksis at vurderingen av dagmulktsrisiko alltid må kobles direkte til hva som er forsvarlig og praktisk mulig å gjennomføre.

Beslutningsdiagram for dagmulkt når ny frist flyttes tidligere

Åpne i full størrelse

Byggherren kan også velge delvis fastholdelse av dagmulktbelagte tidsfrister. Typisk eksempel:

• kontraktfestet ferdigstillelse er 1. november,
• Totalentreprenøren har krav på fristforlengelse til 20. november,
• Byggherren trenger bygget i drift 10. november.

Da kan Byggherren kreve forsering frem til 10. november. Hvis deler av dette ikke kan nås innenfor forsvarlig fremdrift, må fristen justeres tilsvarende den delen som objektivt ikke lar seg gjennomføre.

Praktiske konsekvenser på byggeplass

Forsering eller omlegging treffer sjelden bare ett fag. I praksis flytter presset seg langs kritisk linje, og flaskehalsen oppstår ofte i grensesnittet mellom flere arbeidsoperasjoner.

Et typisk eksempel er komprimert teknisk sluttfase: elektro skal trekke, terminere og funksjonsteste samtidig som vvs ferdigstiller rørføringer, ventiler og innregulering i de samme sonene. Da blir tilkomst, rekkefølge og adgang til sjakter/tekniske rom fort kritisk, og små forsinkelser i ett fag gir direkte ventetid i neste.

I råbyggfasen ser man en annen type begrensning. Betongarbeider kan ikke uten videre "løpes opp" fordi støp må følge krav til herdetid, temperatur og kontrollpunkter. Hvis Byggherren ønsker raskere takt, må det i stedet vurderes tiltak som flere støpelag, endret støpesekvens eller tilpasning av logistikk og forskalingsflyt.

Ved omlegging i tidlig fase kan grunnarbeider og rigg/logistikk bli avgjørende: raskere massehåndtering eller flere skift krever maskinkapasitet, transportvinduer og mottak som faktisk fungerer. Uten dette kan pålagt forsering bli en papirløsning som bare flytter køen internt i prosjektet.

I sluttfasen øker også risikoen for omarbeid i overflater. Når tekniske fag og malere/overflatefag må jobbe tett i samme rom over tid, blir det flere gjenåpninger/reparasjoner og større behov for daglig detaljkoordinering.

Derfor bør et pålegg etter pkt. 31.2 alltid konkretiseres i oppdatert produksjonsopplegg: hvilke aktiviteter som skal prioriteres, hvilke grensesnitt som blir kritiske, og hvilke ressurser som faktisk er tilgjengelige når tiltaket skal gjennomføres.

Varsling, bevis og dokumentasjon

Selv om pkt. 31.2 gir hjemmel til å pålegge Totalentreprenøren forsering, avgjøres mange tvister av dokumentasjon. Totalentreprenøren bør derfor sikre:

• skriftlig pålegg i tråd med pkt. 31.3 (eller varsle etter pkt. 32.2 ved irregulært pålegg),
• oppdatert fremdriftsplan som viser kritiske aktiviteter før og etter pålegget,
• ressursplan med bemanning, skift, maskiner og underentreprenører,
• løpende registrering av merkostnader, ventetid, omdisponering og ineffektivitet,
• tydelig varsling av frist- og kostnadskonsekvenser uten ugrunnet opphold.

Uten slik bevissikring blir det vanskelig å dokumentere både årsakssammenheng og størrelsen på kravet.